I går gikk jeg i regnet i Trondheim og lette etter en kvalitetshamburger. Døgnvill Burger på torget hadde stengt kjøkkenet. Det så stygt ut.

En viktigper i dress praia en taxi. Men han gikk ikke inn, bare lente seg mot førervinduet.

«Unnskyld. Jeg synes du sa Jean Michel Jarre.»

«Jeg må be deg om å trekke over på andre siden av gata.»

«Jeg skakke lage bråk. Men HVISdu sa Jean Michel Jarre, så har jeg vært fan av han siden jeg var åtte år lizm … »

«Jeg må bare deg om å trekke over gata.»

«Jeg tenkte kanskje det var mulig å ta et bilde sammen med han eller noe …»

«Dessverre.»

Og fem minutter seinere filma jeg mista Jarre entre en taxi. Han var over femti meter unna, men megalomanien strålte mot meg.

Denne franskmannen som er en pionér innafor elektronisk musikk. Veit ikke hvordan jeg oppdaga han. Kanskje konsert på NRK. Sikkert det. Og jeg var hekta. På Roland D-50 og Yamaha DX7. Selv gikk jeg for en Roland U-20 etter å ha samla opp penger i flere år, som avisgutt. Jean Michel hadde laserharpe! Hvor fett var ikke det? Han arrangert svære, pompøse gratiskonserter i paris, Houston og London. Før jeg kjøpte U-20, lærte jeg meg et par av låtene hans på det vesle Yamaha-keyboardet mitt.

Låter som La dernière Rumba og Equinoxe, Pt. 5 (Fant til og med torden-effekt på lekeorgelet mitt:)

Jean Michel Jarre vil for alltid ha et lekkert snev av mystikk og eksentrisitet over seg. Jeg kommer alltid til å ha noen av klangene og lydene hans som referanse og forbilde. Og jeg håper kanskje jeg treffer han en dag og får tatt et bilde:)