Lørdag 13. mai skal jeg spille vinyl på Fuglen i Oslo. Du kjenner sikkert ikke Fuglen, men det er en ganske kul greie. Fuglen har to filialer. Kan du gjette hvor? Oslo, og… Tokyo. Hahaha. Jeg synes det er stilig.

Fuglens vinyl-kvelder har tittelen «Side A Side B». Det er altså bare lov å spille hele album. Det krever en del planlegging, for å skape en god kveld. Jeg lover å holde meg tro til konseptet, med ett unntak, som jeg kommer tilbake til. Kanskje hjernen din starter å spinne nå, Madonna Louise…:-)

Men når jeg først har bestemt meg for hva jeg skal spille, så kan det bli en ganske enkel og bekymringsfri kveld. Bare snu plata, rett og slett. Jeg må jobbe litt sånn cirka hvert 20. minutt, hahaha. Og fuglen serverer veldig god kaffe, veldig god øl og ikke minst veldig gode drinker, så dette kan bli bra:-)

Jeg vurderte å ta denne DJ-kvelden som bursdagsfeiring, siden 28. april er 41-årsdagen min. Men jeg tror jeg driter i det. 41 år liksom… Hva er det å feire, egentlig? Men jeg håper venner og kjente og kolleger stikker innom, for fuglen er et fint sted å henge og feste og drikke og prate og kose seg. Dessuten slipper jeg gaver, hvis jeg ikke annonserer det sammen bursdag. Jeg har ikke plass til flere ting i OBOS-leiligheten min. Men du, Madonna. Du er 60 år neste år. Wow!

Apropos: blokka mi ble oppført i 1983, såvidt jeg veit. Kanskje 1982. Samme tida som du ga ut den første musikk. Jeg leste et sted om hvordan du fikk platekontrakt. Hvordan folka i Plateselskapet spurte deg hva som var ditt mål i livet. Og du ga dem ikke et sånt tøysete idol-svar. Jeg vil leve av musikken min, lissom. Neida. Jeg skal erobre verden. Sa du.

Og jeg trenger vel ikke skrive det. Du har skjønt det nå. Lørdag 13. mai blir det bare Madonna-album på Fuglen.

Jeg skal spille fra åtte-ni-tida og til ett-to-tida, tror jeg. Jeg regner ut her om dagen at det blir seks eller sju album. Tror jeg.

Da Halvor på fuglen spurte meg om å spille plater på side av side B, blinka selvfølgelig ordet åtti i hodet mitt med en gang. Det gjør du forsåvidt alltid når jeg skal spille plater. Jeg var fire år da 80-tallet startet, åttitallet er mitt musikalske tiår. Det låter rart, det låter pompøst, det låter fislete, det låter rosa, det låter neon grønt, det låter eksprimenterende, ofte vinglende, og rett og slett … helt nydelig.

Min venn Anders Olsen i Tønsberg, sa dette engang, kanskje seint på 90 tallet eller sannsynligvis tidlig på 2000-tallet: På 80-tallet, så var tusenårsskiftet akkurat passe langt unna. Vi kunne fortsatt tro på romskip og romdrakter og futurisme. Vi forsøkte fortsatt å forutsi hvordan den nye tida ville bli. Høyt hår? Lavt hår? Neonfarger? Og lydene? Det må vel være disse nye lydene fra synthesizere og effektmaskiner?

Derfor er åttitallet så crazy. Livsbejaende på grensen til det krampaktige. Og vinglete, for vi visste ikke sikker hvordan futurismen ville bli. Så, på nittitallet startet dessillusjonen. Vi forstå at framtida var avlyst. Kurt Cobain og Nirvana passa perfekt.

Jeg digger Nirvana, jeg digger indie-rock, men det er åttitallets forsøk på å forutsi framtida som ligger mitt hjerte aller nærmest.

Og lørdag 13. mai mai kunne jeg spilt plater av Duran Duran. Depeche Mode. Pet Shop Boys. Nick Kershaw. Men jeg synes det blir litt lite dansevennlig. Jeg veit at dette DJ-konseptet ikke stiller krav til dansevennlighet. Men jeg vil at folk skal komme innom Fuglen og trives. Uten forventninger eller forutsetninger eller forberedelse. Jeg vil gjerne suge dem inn i A-B-konseptet og kanskje inn i et par Madonna-låter og remixer som de ikke har hørt før.

En ting jeg synes er fascinerende med deg, Madonna, er at du ikke er musiker. Du tolker ikke slik Elvis tolker. Du er ikke en super-danser, slik som Michael. Du er ikke en fremragende instrumentalist, slik som Elton eller Joni. Du har ikke en fantastisk stemmeprakt, som Beyoncé, selv om du har egenart. Noen mener sogar at du ikke kan synge i det hele tatt. Du er ikke en komponist som Stevie eller Carole. Du er ikke en tekstforfatter som Lou.

Du er ikke musiker, du er entertainer. Du har ikke skills, du har teft.

Jeg tror aldri jeg har ønsket det for meg selv. Eller, kanskje en liten periode. Som heldigvis er over. Men jeg lurer på om hvordan du får det til. Og treffe noe i tida. Slippe den riktige lyden. Igjen og igjen. Tidlig ute med de nye lydene på Holiday og Like a Virgin. Du var med på å ta balladene innen i den nye, digitale og svulstigere plastikk-tida med for eksempel Live To Tell og Oh Father. Kasta deg over samplerens bidrag til rytmene på låter som Erotica og Justfy my Love. Og lot sampleren gå videre, med den røffe og utøverne gitar-snutten don’t tell me. De tyske marsjene fikk sakte, men sikkert dominans på dansegulvet og hitlistene. Jeg snakker selvfølgelig om teknoens fire flate bass-slag, og du skulle selvfølgelig være med på moroa fra første kick i fleisen. For eksempel på Confessions On A Dancefloor, Som jeg synes er en nydelig plate. Den er ikke billig å få på vinyl, men jeg skal gå inn på eBay etterpå og gjøre et forsøk.

Teften din går jo langt utover det rent musikalske. Image. Utseende. Musikkvideoer. Sex appeal. Smarte single-valg. Smartere samarbeids-partnere og duetter. Crossover-prosjekter med spillefilm og musikaler. Men det er driter jeg i. jeg driter i smarte cover-versjoner også. Og som nevnt, jeg må gjøre et unntak fra reglene for Side A side B på Fuglen. Jeg kan ikke spille siste låta fra albumet Music (2000). Cover-versjonen av American Pie er rett og slett for spekulativ og for jævlig. Sorry.